Til topps - eller ikke

Utsikten fra Bletoppen er fantastisk. Jeg tok dette bildet under en fjelltur i sommer. Den store steinen i forgrunnen balanserer elegant foran Gaustatoppens kulisse.

Det har sin pris å nå til topps. Spesielt når det gjelder de høyeste fjell som klatrerne bestiger.
For meg er topper i 1000-meter-klassen utfordring nok. Det går helt fint å følge de steinete stiene oppover, jeg koser meg, men allerede før jeg har kommet til målet, merker jeg det: kroppen tåler det ikke. Jeg rekker akkurat ned fra fjellet og hjem, så blir jeg riktig dårlig. Hver gang lover jeg meg selv at jeg aldri mer skal legge ut på fjelltur igjen.




Men etter en stund har jeg glemt det. Lengselen etter de flotte naturopplevelsene blir etter hvert så sterk at jeg ikke kan la være å prøve igjen. Jeg analyserer forrige tur for å finne ut hva som var grunnen til at jeg ble syk, og gjør et nytt forsøk. Jeg kan da ikke gi meg så lett? Det er godt å ha noe å strekke seg mot. Samtidig er det nyttig å erkjenne sine begrensninger. Det er greit med topper innimellom, men ikke hele tiden.

For meg er dette et symbol på livet. Av og til er det godt å være i høyden. Men så trenger vi å samle nye krefter. Det er ikke nødvendig å slite seg fullstendig ut.
Jeg trives utrolig godt i de lune skogene. Selv om jeg lengter etter fjelltoppene en sjelden gang.